¤ Hildesinverden ¤



I fare for "å skli inn" blant alle andre blogginnlegg, blant alle nyheter som dreier seg om det samme; 22. juli 2011 som for alltid vil stå som en av de mørkeste datoene i Norges historie - så tar jeg vel en stor sjanse nå, men jeg føler også for å beskrive med mine ord det jeg tenker oppi det hele. Som mamma til gutter som er like gamle som mange av de som var der ute på Utøya, så føler jeg også at jeg "har rett" til å gjøre det.

For egentlig i livets "A4-gang" skal vi jo ikke overleve våre barn.

Men, vi er bare et fantastisk folkeslag, vi nordmenn.

Mange andre har sett på oss som dette litt spesielle og sære, imøtekommende, godhjertede og det standhaftige folket i nord som så inderlig kjemper kampen for å holde oss utenfor den Europeiske Unionen. Men som likevel tilpasser oss Unionen så godt som mulig. Som går i lusekofter til tider, løper opp på de vakre fjellene våre rundt omkring som andre fjellgeiter, er ukuelige stolte av å være norske utad og er en fredsfremmende nasjon blant alle verdens land. Spiser smalahove, rakfisk og mølje noe som får utlendinger til å brekke seg, men samtidig beundrer oss for vår ukuelige trang til å være tradisjonsmennesker i lille Norge - også ut mot den store verden.

Så kom denne Breivik spankulerende inn i livene til så mange i løpet av noen få timer. Overlegen, usårbar, hatsk, fryktinngytende, arrogant og morderisk. Ondskapens ansikt har atter en gang fått tatt vist seg i vårt lille land. Det er jo snart 70 år siden sist. Feigheten han har fått vist oss er jo så total og utslettende.

Men stakkars Breivik. Stakkars, stakkars mann. Tenk så feil han faktisk tok oppi det hele. Der hans manifest på over 1.500 sider skulle få oss til å skjønne han i dette for ham nødvendige handlinger for å tie demokratiet. Der han nå mener at vi akkurat nå vil synes han er et monster, men om 60 år vil opphøye ham.

Så skjer det motsatte.

Kravene hans blir et etter et tatt i fra ham. Ungdommer strømmer til ungdomsorganisasjoner som aldri før for å engasjere seg, Norge står samlet og strekker roser mot himmelen i Oslo der over 200.000 mennesker samlet seg kl 18 i går, og i hele landet for den del. Regjeringen, Jens, Knut, Kronprins Håkon og Kong Harald står steile, rakryggede og rørte utad i det hele og får oss borgere til å føle sterkt for å klemme. Klemme og ta vare på hverandre oppi dette grusomme som har skjedd. Vi samler oss og sørger med de involverte, vi kjenner på dette med å ta vare på de rundt oss litt ekstra. Vi danner grupper på Facebook som støtter advokaten hans og mammaen hans.

Og vi tar tilbake det Breivik trodde han skulle få ha i sin egen nasjonalistiske favn; landet vårt, ungdommene våre som overlevde - og det at vi vil utvikle og fordre demokratiet vårt enda mer.

Vi gir kjærlighet istedenfor hat. Det må vel være det største nederlaget for ham i det hele.

At noen selvfølgelig skulle ønske å ta ham inn på et rom alene, utsette ham for direkte ondskapsfulle ting. At noen skulle ønske at han ble fjernet fra jordens overflate - det er det helt sikkert. Vil noen spekulere i film av dette, og vil dette bli en nasjonal sørgedag med tiden? Muligens. Hatet skal aldri vinne. Aldri. Til det er vi faktisk for gode til, vi nordmennene. Gode helt inn i hjerterøttene våre, selv om en enkelt mann har prøvd å endre dette så drastisk, så fatalt og så grusomt.

Den dagen foreldrene overlevde sine barn vil ikke bare stå som en mørk dag i norske liv, men også en dag der vi har fått vist oss at tross dette tragiske, fullstendig uforståelige og grusomme - så gjør vi denne sorgen til en kollektiv trøstereise der vi er så til stede for mennesker vi ikke kjenner. Over fylkesgrenser, og gjennom alle religioner så får vi vist trøst og varme.

Vi har sett og lest fra andre land at mennesker der rett og slett vært nærmest uforstående over den varmen vi alle viser - så ja, for en gangs skyld så kan vi skryte av oss selv uten at noen skal kunne rakke ned på oss for det.

Mitt lille land - jeg elsker deg. Og som Jørn Hoel skriver i "Har en drøm"; "Har en drøm om å komme hjem, dit ei framtid ennu gror". For det er det vi aldri må gi opp håpet om; drømmene våre. Framtiden vår og landet vårt.

For drømmene og det vakre, demokratiske Norge kan virkelig ingen ta fra oss. Ingen.



Det er jo mye som farer gjennom nyhetsbildene veldig ofte. Og en sak vi for tiden hører, leser og kanskje skriver om er den pågående saken i Hellas med spareplanen som er innført.

Fant en del om disse spesielle arbeidsreglene de har, og hadde jeg hatt alle disse fordelene - ja, så ville jeg nok garantert også brukt en god del tid på å demonstrere mot at dette skulle falle bort :-)

Noen offentlig ansatte får ekstrabonus for å bruke datamaskin, fordi de snakker et annet språk eller for å komme tidsnok på jobben, mens skogvoktere får ulempetillegg for å jobbe utendørs.

Alle greske lønnsmottakere får lønn 14 måneder i året. En halv månedslønn ekstra utbetales til påske, en til til sommeren, mens en hel ekstra lønn kommer inn på kontoen til jul når alle er innstilt på forbruk. Da kan taxier, restauranter og frisører med loven i hånd legge en såkalt julepresang på alle regninger.

Rundt 550 millioner euro går årlig til pensjonene som titusener av ugifte eller skilte døtre av offentlig ansatte kan innkassere hele livet etter at fedrene deres er døde. Offentlig ansatte nyter godt av et strengt oppsigelsesvern, men de kan selv gå av med pensjon i 40-årsalderen.

Ikke rart de protesterer, nei :-)

Som mamma til to gutter, så har jo jeg opp igjennom årene også lagt hånden på pannen til ungene mine for å kjenne etter om de har hatt feber. Og selv om termometeret ikke er langt unna, så er jo dette det første jeg gjør når jeg ser at de ser syke ut. Men hvorfor gjør vi egentlig det?

Det mest sannsynlige er at pannen ikke er tildekket av klær, og dermed den letteste tilgjengelige plassen på kroppen vi skal sjekke.

For som vi vet at når kroppen vår blir infisert av bakterier eller virus, så øker temperaturen. Derfor kan kroppstemperaturen være til hjelp når man må vurdere om en person er syk eller ikke. Men temperaturen kan ikke måles nøyaktig med en hånd, og metoden er jo derfor utilstrekkelig skriver forskning.no inne på sidene sine.

Nylig ble det lansert på markedet nye typer termometre som måler pannetemperaturen. Men nå har det vist seg at pannetemperaturen avviker 1,5 grader fra den faktiske kroppstemperaturen, og at metoden ikke er særlig god. Det beste er å måle i endetarmsåpningen. Man kan måle i øret eller i munnen, men metodene er mindre presise, for man må legge til en halv grad for å få den faktiske temperaturen.

Så da får vi bare gjøre det på "gammelmåten" da, eller  bare rett og slett legge til 0,5 eller 1,5 grad alt etter hvilket termometer vi velger å bruke sånn rett og slett.



Jeg har skrevet et innlegg til lokalavisen Lofotposten, som går direkte på Vågan Kommune sine merkelige forskjellspolitikk når det gjelder skoleunger ute i disktriktene.

Det provoserer meg at ungene her i Henningsvær ikke skal ha akkurat samme oppvekstvilkår som andre unger som her, i Svolvær. Og bare for å ha det skrevet; jeg mener så absolutt at det er rett at ungene fra Svolvær skal bli kjørt hit når ny skole skal bygges, men at det skal være likt "begge veier":

Som mamma til to gutter som er elever ved Henningsvær Skole, så stiller jeg meg noe undrende til en nyhet jeg leste inne på Vågan Kommune sine nettsider: "I forbindelse med  at svømmehallen ved Svolvær Skole stenges fra 12. mars så vil det bli mulighet for svømming i Henningsvær fra 4. april". Altså, at skoleungene skal kjøres hit for å ha svømmeundervisning. Samtidig står det at det vil være mulighet for offentlig svømming i Henningsvær fra høsten av.

  

Mitt spørsmål til ansvarshavende er at når gymsalen nå her i "Værret" er stengt på grunn av renovering (kanskje ut skoleåret), så lurer jeg vel sterkt på hvorfor ikke våre barn herfra skal bli kjørt til Svolvær eller Kabelvåg for å få ha gymtimer i Kong Øysteins Hall eventuelt Våganhallen?

 

 

Eller hvorfor ikke Henningsværungene skulle ha blitt kjørt til Svolvær tidligere når svømmehallen her har vært/er stengt i de fleste av de 38 ukene skoleåret varer for elevene, for å få sine sårt tiltrengte svømmetimer?

 

At skoleungene her kan ha friluftsgymtimer i manko på gymsal synes jeg er kjempeflott og det har jo vært gjennomført av og til, men når vær og vind er såpass ustabilt spesielt nå på vinteren - så kan jeg ikke skjønne annet enn at fysisk fostring for ungene her skal være like viktig som for de som bor i Svolvær. Er ikke dette nok en gang forskjellsbehandling av unger som bor lengre ute i distriktene i forhold til skoleungene som bor i byen?

Vil vel egentlig komme med en sterk oppfordring til Vågan Kommune om å vurdere å ha svømmehallen her i Henningsvær åpent hele året, når dette virkelig er så nødvendig for alle andre enn oss som faktisk bor her å få lært seg å svømme/opprettholde svømmeferdighetene sine.

Jeg har faktisk mest lyst til å kreve at dette skal bli gjennomført, men man kommer kanskje litt lengre med å ikke være for kravstor?.

Selv liker jeg å trene og å være i aktivitet. Enten det er på treningsstudio, gå på ski, fjellturer, jogge, svømme eller bare gå seg en kjapp trimtur. Fant en sak på nettet, og lo godt da jeg leste meg gjennom den såkalte treningsdagoken til denne herren :-)

Gooood mornings!

Kjære dagbok.

Jeg har akkurat fylt 43 år, og fått en uke med personlig trener i

gave. Nå er jeg i og for seg fortsatt i kjempeform, jeg spilte tross alt

fotball til jeg var 20 år, men det kan jo være morsomt å få røre litt på

seg.

Jeg ringte til treningssenteret og bestilte tid med en personlig

trener. Jeg falt for Linda, som er en 26-årig jente som bortsett fra

jobben som personlig trener også er aerobicinstruktør og modell for

badeklær....!!!

Det er hun som er grunnen til at jeg skriver det her, hun ba meg

skrive dagbok for å holde orden på mine fremskritt. Det er mandag det

gjelder.....

Mandag:

Jeg stod opp kl 06.00. Det var skikkelig tøft å stå opp så tidlig, men

da jeg kom til treningssenteret, der Linda ventet i resepsjonen, ble alt

helt plutselig mye lettere.

Linda er fantastisk! Hun har blondt hår, fantastiske blå øyne, fin figur

og et sjarmerende smil. Vi begynte med en rundtur på treningssenteret.

Linda viste meg apparatene og det første jeg måtte gjøre var å springe

på tredemøllen.

Etter fem minutter tok Linda pulsen på meg, og hun virket litt urolig

over hvor høy den var. Det hun ikke skjønte var at min puls var høy på

grunn av at hun stod så nært meg i sin trange lycra-outfit, jeg er jo i

toppform ellers! Da vi tok noen sit-ups pushet Linda på meg og jeg

kjempet og stod på, selv om jeg var trøtt i magen etter å ha holdt den

inne helt siden jeg møtte henne i resepsjonen.

Etter treningen nøt jeg av å se på hvor smidig Linda rørte på seg da hun

trente aerobicklassen sin. Jeg tenkte på at hun var like flink der inne

som hun var med meg.

Det her kommer til å bli en FANTASTISK uke!!!

Tirsdag:

Jeg måtte drikke to kanner kaffe for å klare å stå opp, men til slutt

var jeg utenfor døren og på vei for å trene. Linda tvang meg til å ligge

på rygg og løfte en tung jernstang i luften. Etterpå la hun vekter på

den også! Bena mine kjentes som spagetti på tredemøllen, men jeg klarte

en hel kilometer.

Smilet jeg fikk fra Linda da jeg gikk av tredemøllen var verdt strevet.

Jeg har det kjempebra! Dette er andre dagen i mitt nye liv! Yeees!

Onsdag:  

Jeg prøvde å pusse tennene, og den eneste mulige måten var å ligge med

hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Jeg tror

jeg har fått brokk i brystmusklene.

Jeg fikk til å kjøre bil så lenge jeg slapp å styre eller bremse. Jeg

parkerte på en handikapparkering ved treningssenteret.

Linda var litt ufølsom i dag, og hevdet at mine skrik forstyrret de

andre som trener på treningssenteret. Jeg har funnet ut at hennes stemme

er litt for pigg for sånne tidlige morgener, og når hun skriker til meg

får hun en nasal tone som er riktig irriterende. Jeg fikk vondt i

brøstet da jeg skulle stille meg på tredemøllen, så jeg måtte bruke

trappemaskinen i stedet.

 Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som

gjør heisen avleggs?  Linda sa at det skulle hjelpe meg å komme i form

og øke min livsnytelse eller noe sånt. Hun pratet masse annen drittprat

også!!

Torsdag: 

Linda ventet på meg med sine vampyrlignende tenner i en grimase som

skulle forestille et smil, men den stygge formen på hennes tynne lepper

avslørte henne. Jeg kunne ikke noe for at jeg var en halvtime forsinket.

Det tok meg 20 minutter bare å knyte skoene!

Linda tvang meg til å trene med manualer. Når hun så bort, passet jeg på

å springe og gjemme meg i herregarderoben. Hun sendte Lars for å hente

meg, og som straff satte hun meg til å ro i romaskinen!

Fredag: 

Jeg hater den lille purka! Linda er det verste menneskelignede vesen som

NOENSINNE er født på denne planeten! Idiotiske, anorektiske lille

treningsnarkomanen! Dersom jeg klarte å røre på en eneste liten del av

kroppen min uten denne forferdelige smerten, skulle jeg slå henne med den!

Linda ville at jeg skulle jobbe med min triceps. JEG HAR INGEN TRICEPS!

Om hun ikke vil ha hakk i gulvet, så burde hun ikke ha gitt meg de

der(%&##¤!!) manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive for den

delen. (Jeg er sikker på at hun har lært seg dette på "Sadisthøyskolen",

hun fikk sikkert en hedersbemerkelse i grenen "tilføre smerte").

Tredemøllen kastet meg av og jeg landet på en helserådgiver. Jeg skulle

ønske at jeg hadde landet på noe mykere!

Lørdag:

Linda la igjen en beskjed på min telefonsvarer i morges, i det der ekle,

såkalte pigge, gjennomtrengende toneleiet hun har. Hun lurte på hvorfor

jeg ikke dukket opp i dag. Lyden av stemmen hennes fikk meg til å ville

slå sund høytaleren med den første tunge gjenstand jeg kunne få tak i,

men dessverre så har jeg ikke kraft igjen til engang å trykke på

knappene på fjernkontrollen. Jeg har sett på finsk TV i elleve timer.

Søndag:

Jeg dro til kirken i dag med gratis busstransport for handikappede, for

å takke Gud for at denne uken endelig er slutt! Jeg ba også til Gud om

at min samboer til neste år velger en morsommere presang. For eksempel

en rotfylling eller en skikkelig tarmskylling..........

Tja, hver sin smak heter det vel. Og mens noen vel kanskje kan tenke sunnhet i den nye isen "Baby Gaga", så vil vel muligens andre mene at morsmelk rett og slett er for små barn.

15 mødre svarte på en annonse inne på forumet Mumsnet, og disse har donert melk for å lage denne litt spesielle iskremen.

Oppskriften «Baby Gaga» bruker er at de blander brystmelk med madagassisk vaniljestang og litt sitron for å skulle gjøre denne litt mer smakfull.

Rundt 130 norske kroner koster det å skulle kjøpe den i London`s Convent Garden, og skal du til London i dag - så starter salget av denne nå til helgen :-)

Les gjerne mer inne på siden til Reuters

Forskere har funnet ut at den kinesiske murens holdbarhet skyldes noe så enkelt som klebrig ris.

I følge kjemikeren Zhang Bingjian fra Zhejiang-universitetet besto mørtelen mellom steinene av en blanding av rismel og lesket kalk, som til sammen dannet et usedvanlig sterkt bindemiddel. Rismørtelen bandt steinene så sterkt sammen at ugress mange steder hele 600 år etter at muren ble bygd fortsatt ikke kan gro i sprekkene.

Den spesielle blandingen ga dessuten muren større elastisitet, noe som innebar at den tålte jordskjelv og andre naturkatastrofer bedre, skriver Illustrert Vitenskap inne på sine sider.

Til gjengjeld skapte dette raseri i befolkningen, fordi Ming-keiserne, som fullførte muren mellom 1300- og 1600-tallet, konfiskerte enorme mengder ris for å mette alle bygningsarbeiderne og for å ha den i mørtelen.    

HER kan du lese litt mer om andre lokale eldre skikker i Kina som er funnet, blant annet at det i bymuren i Nanjing også er funnet mørtel som inneholdt klebrig ris.

 Å risikere

Å le er å risikere for å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i livet er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting,
har ingenting, er ingenting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan
da ikke forandre seg, føle, vokse, elske, leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

 

~Hugo Prather~

...i livet :-)

Fant et dikt på nettet av Alf Prøysen, og fikk en liten idè om noe man vel kanskje ikke tenker så mye på. Eller har interesse av å vite kanskje :-)

Men, hvilken dag er du født på? Vet du det? Hvis ikke ligger det jo en del sider på nettet som man kan finne ut av dette. Går du inn på denne siden HER så kan du lage din egen kalender, for ditt eget fødselsår.

Eller du kan gå inn på Dnb Nor sine sider å se forsiden på VG den dagen du ble født ved å trykke HER. For min del så var den ingen forside i og med at de ikke startet å gi ut søndagsaviser før i 1990.

Og som den godeste Alf Prøysen har skrevet:

Mandagsbarn får vakre øyne

Tirsdagsbarn blir lett på tå

Onsdagsbarn får perletårer

Torsdagsbarn får langt å gå

Fredagsbarn gjør alle glade

Lørdagsbarn blir sjelden trett

Søndagsbarn får største gaven;

Alle dyder under ett...

Heldig er jeg som er søndagsbarn, da :-)

(Bildet er hentet fra Sony World Photography Award)